Mario Petrucci, George Szirtes, Jean Senac, Carlo Levi, Jean-Philippe Toussaint, C.S. Lewis, Wilhelm Hauff, Louisa May Alcott

De Engelse dichter en schrijver Mario Petrucci werd geboren op 29 november 1958 in Londen. Zie ook alle tags voor Mario Petrucci op dit blog.

 

A half hour after

you leave some al-
most thing starts : your
mattress impression stops

holding its breath – begins
to relax & swivel-chair
where you tackled

laces adopts that
strained angle of the clerk
requiring confirmation – then

i see through softly shut door
a house of pointers : your
draped towel on its rail

& bone scissors left
half-open there as though
simple addition of water could

jerk them to life : not so strange
then that a house should re-
member you with each

pine surface & glass
ornament its own sextant
keen for your one star to float

these bricks by – to hoist white
rooms thinned to canvas
by your sea-smell & i

no less join them : this
richer matter becalmed yet
seeming your merest breeze

might cast me off

 

21st August, 1991

I mush together the garlic and the butter
for Kiev
for Kostroma too, and Novgorod;
slip wafers
of potato onto the rough tongue
of my grill. An onion
brings tears. Its layered histories
come clean: Russian-doll rings
that quoit and bangle over reels of drumsticks.

I call you at work. Mothers
are telegramming sons not to shoot, women
encircle the cold, grey bulk
of tanks, while the junta plays
Chinese whispers.

Tonight, then, we’ll eat well –
sip that jerepigo wine
till dusk. For now, I prepare what I can;
I watch, and listen,
through the frame of my window –
a radio mutters   and school-children
are a chaff of colour blown about the distant yard
where in one corner settles
a tiny mandala of linked hands.

 

 
Mario Petrucci (Londen, 29 november 1958)

 

De Britse dichter en schrijver George Szirtes werd geboren op 29 november 1948 in Boedapest. Zie ook alle tags voor George Szirtes op dit blog.

 

Arrival

Finally we arrived at the city of silence,
enormous, high-walled, its furious traffic lights
signalling in panic. The streets were covered over
in thick rugs. It was a place without doors, a series
of moving mouths.
Their eyes, of course, spoke volumes,
vast encyclopaedias. There was little light reading.
Their white gloves fluttered before them
with grotesquely dancing fingers.

It was written that all this should be as it was.
Their thought-crimes, hand-crimes, and heart-crimes
were listed in long numbered chapters.
Policemen pulled faces or pointed at notices.
The civic authorities were sleeping in the park.
DO NOT DISTURB, said the signs.
ASK NO AWKWARD QUESTIONS.

The rest went on feeding and breeding.
They were planting tongues in the cemetery,
thick flowering shrubs of silence.

 

Henryk Ross: Yellow Star

The eye is drawn to that single yellow star
that no wise man will follow.
The hunched men in caps, the grimacing woman
her eyes screwed up, cheeks hollow.

We look and look again until we burn a hole
in the paper. We strive to learn
from their resignation but it is beyond us.
We let them burn.

 

Mijn vader draagt me over een terrein

Mijn vader draagt me over een terrein,
’t Is nacht, de greppels zijn met sneeuw beklad.
Dik slik. We moeten zien dat we onzichtbaar zijn

Voor iets gevaarlijks maar ik weet niet wat.
Dan loop ook ik en raakt allengs ons stel
Steeds verder uit elkaar. Volgt elk zijn pad.

Heb ik dit maar gedroomd, dit schimmenspel,
Het honderdbunderbos waar uil knipoogde
En ezel sprak? En waar ik knus en wel

In bed lig, maar wij hand in hand bewogen
Door dit landschap? Mijn vader steeds
Voor mij, net een vreemd, haast vervlogen

Wezen en ik daar achter hem vol vrees
Over het veld richting mijn ondergang.
Overal op dit land zweven de geesten.

De winterkou die ons bevangt
Bevangt ook hen. Mijn vader kijkt in ’t rond,
Glimlacht en draait zich om. Wij zijn zonder belang

Op deze plek maar gaan maar voort, de mond
Stijf dicht, verlorenen die slechts een leeg
Vel achterlaten en donker bevroren grond

Passeren of ze over een toneel bewegen.

 

Vertaald door Rob Schouten

 

 
George Szirtes (Boedapest, 29 november 1948)

 

De Algerijnse, Franstalige, dichter en schrijver Jean Senac werd geboren op 29 november 1926 in Beni Saf in de regio Oran. Zie ook alle tags voor Jean Senac op dit blog.

 

Simplement un instant

Simplement un instant pouvoir poser ma tête
Sur ton cœur et penser que tout n’est pas si vain,
Et me réconciliant avec des joies honnêtes,
Oublier que l’amour trompe plus que le vin .

Approcher lentement mon désir de tes lèvres,
Les effleurer, garder ton haleine sur moi,
Agrandir ta pupille au-delà de la fièvre
Et que ton œil si grand soudain paraisse étroit.

Tu fuis, ta gentillesse est nerveuse et complice
De mon geste qui donne à ta peau son éclat.
Tous les ruisseaux du Sud ont couru sur tes cuisses
Et l’ongle de la mer a lacéré tes bras.

Poulain des sables francs, tu mords et tu rutiles,
Tu gambades, naïf aux rires de copeaux,
Ton corps est ce long golfe où la raison s’exile,
O toi qui ris lorsque je dis que tu es beau !

L’aube va se lever avec ses coups de pioche,
Chacun de son côté s’enchaîne à son travail,
Mais moi je porterai ton regard d’eau de roche,
Et toi, garderas-tu ma main sous ton chandail?

 

Si chanter mon amour

Si chanter mon amour c’est aimer ma patrie,
Je suis un combattant qui ne se renie pas.
Je porte au cœur son nom comme un bouquet d’orties,
Je partage son lit et marche de son pas.

Sur les plages l’été camoufle la misère,
Et tant d’estomacs creux que le soleil bronza
Dans la ville le soir entrelace au lierre
Le chardon de douleur, cet unique repas.

Nous pouvons oublier dans un baiser facile
Le sang de Dien Bien Phu ou celui de Casa,
Il vient toujours un temps où la beauté s’exile.

Un temps où la colère nous arrache à nos draps.
Lors je perds, me plains et retrouve au combat
Le droit de te chérir er de sauver notre île.

 

 
Jean Senac (29 november 1926 – 30 augustus 1973)

 

De Italiaanse schrijver, schilder, arts en politicus Carlo Levi werd geboren op 29 november 1902 in Turijn. Zie ook alle tags voor Carlo Levi op dit blog.

Uit:Christus kam nur bis Eboli (Vertaald door Helly Hohenemser-Steglich)

“Don Trajella wohnte mit seiner Mutter in einem großen Raum, einer Art Höhle […] Als ich zu ihm kam, war er mit seiner Mutter gerade beim Essen: sie besaßen zu zweit nur einen einzigen Teller und ein einziges Glas. Der Teller war voll schlecht gekochter Bohnen, welche die ganze Mahlzeit ausmachten: an einem ungedeckten Tisch fischten sich Mutter und Sohn mit alten Zinkgabeln abwechselnd einen Bissen heraus. Im Hintergrund der Höhle standen, getrennt durch einen grünen, zerrissenen Vorhang, zwei noch nicht in Ordnung gebrachte Betten, das von Don Giuseppe und das der Alten. Auf der Erde an der Wand lag ein großer, unordentlicher Bücherhaufen, auf dem sich Hühner niedergelassen hatten. Andre Hühner rannten und flatterten durch das Zimmer, das seit undenklicher Zeit nicht mehr gefegt worden war; der Hühnerstallgestank verschlug einem den Atem. Der Erzpriester […] bot mir sofort ein Glas Wein an, das ich annehmen musste, um ihn nicht zu beleidigen, in seinem einzigen Glas, das offenbar ihm und der Alten Jahre hindurch gedient hatte, ohne je gewaschen zu werden.“

 

 
Carlo Levi (29 november 1902 – 4 januari 1975)
Cover

 

De Belgische schrijver Jean-Philippe Toussaint werd op 29 november 1957 geboren in Brussel. Zie ook alle tags voor Jean-Philippe Toussaint op dit blog.

Uit: Nue

“En dehors du côté spectaculaire de certaines des robes créées par Marie dans le passé — la robe en sorbet, la robe en calycotome et romarin, la robe en gorgone de mer que paraient des colliers d’oursins et des boucles d’oreilles de Vénus —, Marie s’aventurait parfois, en marge de la mode, sur un terrain expérimental proche des expériences les plus radicales de l’art contemporain. Menant une réflexion théorique sur l’idée même de haute couture, elle était revenue au sens premier du mot couture, comme assemblage de tissus par différentes techniques, le point, le bâti, l’agrafe ou le raccord, qui permettent d’assembler des étoffes sur le corps des modèles, de les unir à la peau et de les relier entre elles, pour présenter cette année à Tokyo une robe de haute couture sans couture. Avec la robe en miel, Marie inventait la robe sans attaches, qui tenait toute seule sur le corps du modèle, une robe en lévitation, légère, fluide, fondante, lentement liquide et sirupeuse, en apesanteur dans l’espace et au plus près du corps du modèle, puisque le corps du modèle était la robe elle-même.
La robe en miel avait été présentée pour la première fois au Spiral de Tokyo. C’était le point d’orgue de la dernière collection automne-hiver de Marie. À la fin du défilé, l’ultime mannequin surgissait des coulisses vêtue de cette robe d’ambre et de lumière, comme si son corps avait été plongé intégralement dans un pot de miel démesuré avant d’entrer en scène. Nue et en miel, ruisselante, elle s’avançait ainsi sur le podium en se déhanchant au rythme d’une musique cadencée, les talons hauts, souriante, suivie d’un essaim d’abeilles qui lui faisait cortège en bourdonnant en suspension dans l’air, aimanté par le miel, tel un nuage allongé et abstrait d’insectes vrombissants qui accompagnaient sa parade et tournaient avec elle à l’extrémité du podium dans une embardée virevoltante, comme une projection d’écharpe échevelée, sinueuse et vivante, grouillante d’hyménoptères qu’elle emportait dans son sillage au moment de quitter la scène.”

 

 
Jean-Philippe Toussaint (Brussel, 29 november 1957)

 

De Ierse schrijver C. S. Lewis werd geboren op 29 november 1898 in Belfast. Zie ook alle tags voor C. S. Lewis op dit blog.

Uit: The Chronicles Of Narnia

“Once there were four children whose names were Peter, Susan, Edmund and Lucy. This story is about something that happened to them when they were sent away from London during the war because of the air-raids. They were sent to the house of an old Professor who lived in the heart of the country, ten miles from the nearest railway station and two miles from the nearest post office. He had no wife and he lived in a very large house with a housekeeper called Mrs Macready and three servants. (Their names were Ivy, Margaret and Betty, but they do not come into the story much.) He himself was a very old man with shaggy white hair which grew over most of his face as well as on his head, and they liked him almost at once; but on the first evening when he came out to meet them at the front door he was so odd-looking that Lucy (who was the youngest) was a little afraid of him, and Edmund (who was the next youngest) wanted to laugh and had to keep on pretending he was blowing his nose to hide it.
As soon as they had said good night to the Professor and gone upstairs on the first night, the boys came into the girls’ room and they all talked it over.
“We’ve fallen on our feet and no mistake,” said Peter. “This is going to be perfectly splendid. That old chap will let us do anything we like.”
“I think he’s an old dear,” said Susan.
“Oh, come off it!” said Edmund, who was tired and pretending not to be tired, which always made him bad-tempered. “Don’t go on talking like that.”
“Like what?” said Susan; “and anyway, it’s time you were in bed.”
“Trying to talk like Mother,” said Edmund. “And who are you to say when I’m to go to bed? Go to bed yourself.”
“Hadn’t we all better go to bed?” said Lucy. “There’s sure to be a row if we’re heard talking here.”
“No there won’t,” said Peter. “I tell you this is the sort of house where no one’s going to mind what we do. Anyway, they won’t hear us. It’s about ten minutes’ walk from here down to that dining-room, and any amount of stairs and passages in between.”

 

 
C.S. Lewis (29 november 1898 – 22 november 1963)
Scene uit de film “The Chronicles of Narnia: The Lion, the Witch, and the Wardrobe”, 2005

 

De Duitse dichter en schrijver Wilhelm Hauff werd geboren inStuttgart op 29 november 1802. Zie ook alle tags voor Wilhelm Hauff op dit blog.

 

Reiters Morgenlied
(Alte Soldatenweise)

Morgenrot!
Leuchtest mir zum frühen Tod?
Bald wird die Trompete blasen,
Dann muß ich mein Leben lassen,
Ich und mancher Kamerad!

Kaum gedacht,
War der Lust ein End gemacht!
Gestern noch auf stolzen Rossen,
Heute durch die Brust geschossen,
Morgen in das kühle Grab.

Doch! wie bald
Welket Schönheit und Gestalt!
Prangst du gleich, mit deinen Wangen,
Die wie Milch und Purpur prangen,
Ach! die Rosen welken all.

Und was ist
Aller Mannsbild Freud und Lust?
Unter Kummer, unter Sorgen
Sich bemühen früh am Morgen,
Bis der Tag vorüber ist.

Darum still
Füg ich mich, wie Gott es will,
Und so will ich wacker streiten,
Und sollt ich den Tod erleiden,
Stirbt ein braver Reitersmann.

 

 
Wilhelm Hauff (29 november 1802 – 18 november 1827)
Postzegel ter gelegenheid van de 150e sterfdag in 1977

 

De Amerikaanse schrijfster Louisa May Alcott werd geboren op 29 november 1832 in Germantown, Pennylvania. Zie ook alle tags voor Louisa May Alcott op dit blog.

Uit: Onder moedervleugels (Vertaald door Wilhelmina Doedes-Clarisse en Aleida Doedes)

 ‘Ik weet heel goed, wat ik wil zeggen, en je behoeft er niet zoo “statiriek” over te zijn. Het is heel goed om juiste uitdrukkingen te gebruiken en zoo je “vocabilaire” te verrijken,’ zeide Amy deftig.
‘Nu, vliegt elkander maar niet aan, kinderen. Zoudt ge niet willen, Jo, dat wij het geld nog hadden, dat papa verloor, toen wij nog klein waren. Hè, wat zouden we gelukkig en goed zijn, als we niets hadden, dat ons hinderde,’ zeide Meta, die zich betere dagen herinnerde.
‘Gisteren hebt ge gezegd, dat gij ons veel gelukkiger vondt, dan de kinderen King, omdat zij altijd vochten en kibbelden, niettegenstaande dat zij zooveel geld hebben.’
‘Dat heb ik ook gezegd, Bets; wel, ik geloof ook wel, dat het zoo is; want al moeten wij ook werken, wij hebben toch pret onder elkander en zijn een uiig troepje, zou Jo zeggen.’
‘Jo gebruikt ook zulke platte uitdrukkingen,’ zeide Amy en zag afkeurend naar de lange gedaante op het haardkleed. Jo ging dadelijk rechtop zitten, stak de handen in de zakken van haar schortje en begon te fluiten.
‘Doe het toch niet, Jo, het is zoo jongensachtig.’
‘Daarom doe ik het juist.’
‘Ik heb een afkeer van ruwe wilde meisjes.’
‘Ik heb een hekel aan gemaakte opgeprikte nuffen.’
‘Ieder vogeltje zingt, zooals het gebekt is,’ zeide Betsy, de vredestichtster, met zulk een grappig gezichtje, dat de beide scherpe stemmen zich in lachen oplosten en het ‘aanvliegen’ voor het oogenblik gedaan was.”

 

 
Louisa May Alcott (29 november 1832 – 6 maart 1888
Cover

 

Zie voor nog meer schrijvers van de 29e november ook mijn blog van 29 november 2015 deel 2 en eveneens deel 3.

Zie voor bovenstaande schrijvers ook mijn blog van 29 november 2008, en ook mijn blog van 29 november 2007 en mijn blog van 29 november 2006.